1. Innledning

De siste 50–60 årene har innvandring til Norge endret befolkningssammensetningen i landet: Innvandrere utgjør i dag nærmere 17 prosent av befolkningen i Norge, mot 1,5 prosent i 1970 (SSB 2024m, 2024n). Norskfødte med innvandrerforeldre utgjør fire prosent av befolkningen (SSB 2024n). Hvordan det går med innvandrere og deres norskfødte barn, er derfor viktig for samfunnsutviklingen i sin helhet.

I 2019 fikk IMDi i oppdrag av Kunnskapsdepartementet å utvikle et sett med indikatorer for å måle og beskrive integreringen på ulike samfunnsområder. Indikatorsettet skulle formidles gjennom en årlig rapport som skulle erstatte «Mål for integrering», et statusnotat om integrering i Norge som har ligget ved statsbudsjettet de siste 15 årene før 2019 (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 2015; Kirkeberg mfl. 2019).

Årets utgave er den femte rapporten i rekken. Formålet med rapporten er å innhente, sammenstille og presentere den nyeste tilgjengelige kunnskapen om integrering per august 2024. De valgte indikatorene viser hvordan det går med integreringen av personer med innvandrerbakgrunn i Norge på områder som arbeidsliv, utdanning og kvalifisering, levekår og politisk og sosial deltakelse. Rapporten ser særlig på forskjeller mellom innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen, og utvikling over tid.

Rapporten er basert på sammenstilt kunnskap fra en rekke kilder. En særlig viktig kilde er offentlig tilgjengelig statistikk fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). I tillegg henter vi statistikk utarbeidet av IMDi, NAV, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og andre aktører på integreringsfeltet. Disse statistikkene egner seg godt til å sammenligne utfall for innvandrere, deres norskfødte barn og den øvrige befolkningen på en rekke områder, samt følge med på endringer over tid. Tallene fra disse kildene er mindre egnet til å si noe om årsakene og mekanismene bak utviklingen. I rapporten supplerer vi derfor statistikken med nyere forskning på feltet.

Rapporten konsentrerer seg hovedsakelig om integreringsutfall på nasjonalt nivå. For en del av indikatorene kan man også følge utviklingen på fylkes- og kommunenivå. Denne inndelte statistikken er tilgjengelig på SSBs og IMDis nettsider.

IMDi jobber kontinuerlig med å videreutvikle og evaluere indikatorene som ligger til grunn for denne publikasjonen for å kunne gi et mest mulig presist og aktuelt bilde av hvordan det går med integreringen i Norge. Hvilke indikatorer som inngår i de ulike rapportene, kan derfor variere noe fra år til år. I utarbeidelsen av indikatorene til årets rapport har IMDi hatt god dialog med flere tilgrensende direktorater og samarbeidspartnere om deres kunnskapsbehov og satsingsområder, blant annet Bufdir, Utdanningsdirektoratet (Udir), Indikatorer for integrering 19 NAV, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Husbanken. Dette håper vi gjør rapporten aktuell og nyttig for flere.

Integrering kan forstås på ulike måter i ulike sammenhenger, og det finnes ulike synspunkter på hva begrepet innebærer knyttet til området innvandring (Proba 2019). Vurderinger av om integrering kan regnes som vellykket, kan endre seg over tid, og avhenger i tillegg av samfunnsnormer og målsettinger i integreringspolitikken. Videre kan integrering forstås både som en prosess og som en tilstand: Man integreres, og man er integrert (Proba 2019).

For å kunne beskrive integreringsprosessen er det vanlig å ta utgangspunkt i en bred definisjon av integrering som «en toveis prosess med gjensidig tilpasning mellom innvandrere og mottakersamfunn, der innvandrere blir innlemmet i mottakersamfunnets sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske liv» (IOM u.å., vår oversettelse). Med vellykket integrering menes gjerne at personer med innvandrerbakgrunn får muligheten til å oppnå de samme sosioøkonomiske godene som majoritetsbefolkningen – deres forutsetninger tatt i betraktning (OECD/EU 2018). Dette omtales ofte som strukturell integrasjon. Videre vil en sosial integrasjon i tillegg innebære sosial deltakelse og inkludering, mens politisk integrasjon omfatter politisk deltakelse og representasjon, samt hvorvidt man har tillit til sentrale samfunnsinstitusjoner (Barstad og Sørlien Molstad 2020). Vellykket integrering handler samtidig om at majoritetssamfunnet og aktører på integreringsfeltet tar en aktiv rolle i å ta imot, inkludere og bygge relasjoner med innvandrere.

Integrering er et omfattende begrep som kan være vanskelig å måle direkte. Det er derfor hensiktsmessig å beskrive hvordan det går med integreringen, ved bruk av en rekke målbare indikatorer.

For å måle integrering trenger vi også et sammenligningsgrunnlag – noe vi kan sammenligne utfallene på indikatorene med (OECD/EU 2018). I denne rapporten blir derfor innvandrerbefolkningens utfall på de ulike indikatorene sammenlignet med utfallene for den øvrige befolkningen. Samtidig er det viktig å påpeke at ikke alle ulikheter mellom minoriteter og majoritet indikerer manglende integrering (Barstad og Sørlien Molstad 2020). Denne rapporten tar utgangspunkt i en forståelse av integrering der den kan vurderes som vellykket dersom «urimelige og ikke selvvalgte forskjeller mellom minoritet og majoritet minker, over tid og mellom generasjoner» (Østby 2016). Tilnærmingen innebærer at innvandrere gjennom sin integreringsprosess nærmer seg majoritetsbefolkningen på noen områder i samfunnet, mens de bevarer sine særtrekk på andre områder.

Med utgangspunkt i en slik forståelse er det viktig å følge med på hvordan disse forskjellene utvikler seg over tid og generasjoner. For de fleste innvandrere vil det ta tid å tilegne seg Indikatorer for integrering 20 relevant kompetanse, lære norsk, finne jobb og skape seg et nettverk. Derfor er det i tillegg viktig å undersøke betydningen av botid. Botid i Norge er betegnelsen på antall år det har gått siden innvandreren ankom landet (den regnes fra første registrerte oppholdsdato) (SSB 2024k).

Innvandringskategori er i tråd med SSBs standard for gruppering av personer etter innvandringsbakgrunn, hvor vi hovedsakelige benytter kategoriene innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og personer uten innvandrerbakgrunn. Innvandrere er personer som selv har innvandret til Norge, som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre og har fire utenlandsfødte besteforeldre. Norskfødte med innvandrerforeldre er personer som er født i Norge og har to utenlandske foreldre og fire utenlandske besteforeldre. Personer med innvandrerbakgrunn vil her være en fellesbetegnelse på innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Resten grupperer vi under den øvrige befolkningen / personer uten innvandrerbakgrunn. Dette er grove inndelinger, og i mange tilfeller vil det være større forskjeller innad i disse kategoriene enn mellom dem. Samtidig er denne inndelingen hensiktsmessig fordi den gjør det mulig å måle integreringen ved å se på utviklingen på indikatorer over tid.

Innvandringsgrunn betegner årsak til første innvandring til Norge. Alle førstegangsinnvandrere med ikke-nordisk bakgrunn som har kommet til Norge etter 1989, er registrert i utlendingsforvaltningens registre med en av følgende innvandringsgrunner: flukt, familiegjenforening, arbeid, utdanning eller annet. Siden det er fri innvandring til Norge fra nordiske land, finnes det ingen opplysninger om innvandringsgrunn for nordiske statsborgere (Kirkeberg 2023).

Når det gjelder grupperinger etter landbakgrunn i denne rapporten, skilles det enkelte steder mellom innvandrere fra EU/EØS-land, USA, Canada, Australia og New Zealand (heretter kalt landgruppe 1) og innvandrere fra land i Asia med Tyrkia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand, og europeiske land utenfor EU/EØS (heretter kalt landgruppe 2). Dette er den samme inndelingen som SSB har benyttet siden 2008 (Høydahl 2008).

I kapittelet om sosial integrering viser landgruppe 1 til innvandrere fra EU/EØS, Storbritannia, USA, Canada, Australia og New Zealand minus «nye» EU-land i Øst-Europa. Landgruppe 2 består av land innlemmet i EU i 2004 eller senere (Polen, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Kroatia, Bulgaria og Romania). Landgruppe 3 består av land i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, Europa utenom EU/EØS, Storbritannia og Norden.

Integrering er et komplekst fenomen og finner sted i samspill og dialog mellom personer med innvandrerbakgrunn og den øvrige befolkningen på både formelle og uformelle samfunnsarenaer. Indikatorene i denne rapporten er delt inn i fem tematiske områder, som fremhever viktige sider ved integreringsprosessen: 1) utdanning og kvalifisering, 2) arbeid, 3) økonomi og levekår, 4) politisk integrering, og 5) sosial integrering. Inndelingen er basert på anbefalinger og eksisterende rammeverk for målinger av integrering både i Norge og internasjonalt (se for eksempel OECD/EU 2023; Barstad og Sørlien Molstad 2020; Proba 2019).

Aller først vil vi presentere noen grunnleggende fakta og nøkkeltall om innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Sammensetningen i befolkningen med innvandrerbakgrunn etter blant annet kjønn, innvandringsgrunn, botid og utdanningsnivå er et viktig bakteppe for å bedre forstå utfall på de ulike indikatorene. Dette beskrives nærmere i kapittel 2.

Relevant utdanning og kvalifisering er en avgjørende forutsetning for vellykket integrering. Kapittel 3 viser indikatorer på utdanningsfeltet, og ser nærmere på deltakelse, fullføring og resultater blant innvandrere og deres norskfødte barn i ulike faser av utdanningsløpet – fra barnehage til høyere utdanning.

Kapittel 4 tar for seg innvandreres tilknytning til arbeidsmarkedet. Indikatorer som sysselsettingsandel, arbeidstid og arbeidsledighet suppleres med utvalgte indikatorer på arbeidsmiljø. Vi ser også nærmere på forskjeller i frafall fra arbeid og utdanning blant unge med og uten innvandrerbakgrunn.

I tillegg til arbeidsmarkedsdeltakelse spiller egen økonomi og levekår en rolle for integrering. En forutsigbar økonomisk situasjon, sammen med god helse og livskvalitet, kan fremme deltakelse på flere arenaer blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Disse temaene beskrives i kapittel 5.

Kapittel 6 ser nærmere på politisk deltakelse og aktivt medborgerskap, og redegjør blant annet for utviklingen i valgdeltakelse, politisk representasjon og tillit til samfunnsinstitusjoner.

Kapittel 7 tar for seg en rekke områder knyttet til kontakt og sosial samhandling som foregår mellom personer med og uten innvandrerbakgrunn på ulike formelle og uformelle arenaer i hverdagen. Indikatorene som inngår i dette kapittelet, er blant annet tillit til medmennesker, sosiale bånd, deltakelse i frivillighet og i fritidsaktiviteter, samt holdninger til innvandring og diskriminering. I tillegg ser vi på retten til å leve et fritt liv definert som fravær av negativ sosial kontroll.

I løpet av 2022, 2023 og hittil i 2024 har det norske samfunnet vært preget av masseankomster av ukrainske flyktninger. Denne gruppens møte med Norge og deres integreringsprosess er derfor et viktig tema i årets indikatorrapport. Kapittel 8 er viet en oppsummering av tilgjengelig forskning og statistikk som beskriver situasjonen for de ukrainske flyktningene i Norge.

Utdanning og kvalifisering

• Barnehagedeltakelse
• Resultater i grunnskolen
• Fullføringsgrad i videregående skole
• Deltakelse og gjennomføring i høyere utdanning
• Deltakelse i introduksjonsprogrammet
• Norskprøveresultater

Arbeid

• Sysselsetting
• Arbeidstid
• Arbeidsmiljø
• Sykefravær
• Arbeidsledighet
• NEET

Økonomi og levekår

• Inntekt
• Vedvarende lavinntekt
• Barn i vedvarende lavinntekt
• Eierstatus for bolig
• Boforhold
• Fysisk helse
• Psykisk helse
• Livskvalitet

Politisk integrering

• Valgdeltakelse
• Politisk deltakelse
• Politisk representasjon
• Overgang til norsk statsborgerskap
• Mediebruk
• Institusjonell tillit

Sosial integrering

• Generell tillit
• Sosiale nettverk og kontakt
• Tilhørighet og aksept
• Deltakelse i frivillighet
• Barns deltakelse i fritidsaktiviteter
• Holdninger til innvandring og integrering
• Rasisme og diskriminering
• Kriminalitet
• Negativ sosial kontroll